Jeg tror at det kan ligge noe i dette utsagnet. Dersom et menneske lever i en slags egen verden der alt er godt, men så blir dratt ut av fantasien, vil personen trolig få sjokk av hvor mye forferdelig som skjer i den virkelige verden. Men handler ikke nødvendigvis om store livsløgner som gir et helt forvridd syn på hele tilværelsen. De mindre løgnene er minst like viktige. Dersom man forteller seg selv at "jeg er verdens beste danser", men så kommer noen og forteller hvordan dansingen egentlig ser ut, så vil man nok bli ganske knust og føle at man vil gi opp.
Mange lever nok på en livsløgn, både bevisst og ubevisst, små og store; enten man tror man er verdens beste sanger/danser, en kløpper til å redigere bilder eller ekstremt god i Call of Duty. Til og med en anorektiker eller en alkoholiker lever vel på en slags livsløgn hvor de ikke vil innrømme realiteten for seg selv.
Vildanden er langt fra et dårlig stykke, men det er ikke akkurat underholdende for ungdom flest som vokser opp i dagens digitaliserte verden. Jeg må selv innrømme at jeg ikke likte stykket - ikke fordi det var dårlig, men fordi jeg ikke syntes det var interessant. Men alle har selvsagt hver sin mening om dette.
For å kommentere oppsetningen, vil jeg si at det var til tider ikke fullt så bra skuespill, men det er i grunn forståelig siden dette var en live innspilling(?) uten muligheter for den enorme videoredigeringen som er tatt i bruk i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar